Opprinnelse, GS til Norge

Gordonsetteren hører til de"engelske" ståendefuglehundrasene pointer og setter. At de er "stående" - tar stand - fremgår av navnene. Pointer av "to point" og Setter av "to set".

I gamle klassiske rasebeskrivelser heter det at"gordonsetteren er den største, kraftigste og tyngste og derfor den langsomste av setterne".

Allerede i slutten av forrige århundre begynte et målbevisst arbeide med å komme bort fra dette (se utdrag av brev fra mr. Robert Chapmann i 1890 gjengitt nedenfor). I dag er gordonsetteren gjennomgående en middels stor hund med fart, søk og jaktegenskaper som kan konkurrere med alle andre fuglehundraser.

En del av sine "adelsmerker", det dype og de spesielle fargetegninger, samt en del egenheter i atferd og psyke har den imidlertid i behold.

Gordonsetteren er en relativt ung rase, men allerede i 1620 i en beskrivelse over "setting dogs" av Captain Markham nevnes de forskjellige fargekombinasjoner, og han sier om "Black and fallow" (sort og gulbrun)- settere: "De var de mest utholdende".

I en bok som utkom i 1776, "A Treatise on Field Diversions" sies det at det allerede for 50 år siden (altså omkring 1726) fantes to bestemte grener av settere - den ene sort og rødbrun, den andre orangefarget eller gul og hvit.

Vi kan altså slå fast at sort/brunrød fargekombinasjonen for settere har gamle aner.

Det var imidlertid først omkring 1820 at hertug Aleksander på Gordon Castle virkelig begynte å "grunnlegge" våre Gordonsettere. Hans kennel var på den tiden en av de mest kjente i kongeriket. Ved den siste hertug av Gordon´s død i 1836 ble storparten av hundene i kennelen solgt ved auksjon, tildels til skyhøye priser etter den tids målestokk.

En av de mest betydningsfulle "fedre" til dagens Gordonsettere er skotten Mr. Robert Campman, Glenboig. Selv om han den første tiden møtte atskillig motbør for sine "lette" Gordonsettere har ettertiden vist at han fant den rette veien. Han skriver i et brev fra 1890:"Jeg begynte å holde gordonsetteren for omtrent 15 år siden, og på den tiden fantes de i store mengder på de skotske utstillinger. De var som regel tunge, sterke hunder med korte, tykke hoder, meget kraftig bygget og især med et meget tungt skulderparti.

Dette var etter min mening årsaken til at de var for langsomme i marken, og til at så vel engelske som irske settere blir foretrukket både på jakt og ved utstillinger. Jeg kunne ikke innse grunnen til at de alltid skulle beholde samme utseende som de hadde hatt i hertugen av Gordon´s dager, og ga meg straks i kast med å oppdrette Gordons som viste mere setterpreg." Chapmans arbeide bar frukter. Han grunnla den kjente Heather-stammen, som ble meget populær og som fikk interessen for Gordonsetteren til å stige, etter at den i mange år hadde stått i skyggen av først og fremst engelsk-setteren, men også pointeren og den irske setter.

Gordonsetteren kom forholdsvis tidlig til Norge. Allerede omkring 1850 bosatte en engelskmann, John Blackwell seg på gården i Klones i Vågå. Han var ivrig jeger og brakte med seg flere gordonsettere, som han drev et meget nøyaktig og strengt avlsarbeid med. Etter hans død kom avkommet av hans hunder til Johan Kjorstad på Harpefoss, og "Kjorstadrasen" gir ennå gjenklang i gordonsetterkretser.

Alt i 1880-årene ble de første hundene av "Heather"- stammen importert til Norge, og i årenes løp har ivrige Gordon-entusiaster fått inn i landet en rekke gode hunder, først og fremst fra rasens hjemland og fra også andre kjente engelske kenneler som f.eks. "Stylish", "Coolwinna", "of Crafnant" m.fl. Vi har også fått importer fra Danmark, Tyskland, Frankrike, USA, Italia og en rekke andre land, men spesielt interesserte henvises til NGK´s jubileumsbok fra 1991. Disse blodoppfriskningene har i høy grad bidratt til å holde rasens gjennomsnitt på et meget godt nivå. Spriel har importert fra USA gitt en blodoppfrisking på det jaktlige plan av meget stor betydning.

Dagens Gordonsettere

- gemytt, utseende og bruksegenskaper setteren du kan både bruke på fjell skog og lavland.

Dagens gordonsettere er friske, sterke dyr med godt gemytt. De tilpasser seg derfor fint i en moderne familiesituasjon. Enkelte individer fra slekter med meget sterk jaktlyst kan bli egenrådige og sta, men må ikke tolkes som om dette er dårlig gemytt. Hunder med dårlig gemytt lukes bort på utstillinger og jaktprøver.

Disse hundene blir ikke anbefalt i avl.

Av størrelse og utseende har gordonsetteren såkalt "setterpreg", dette betyr at den ligner både engelsk og irsk setter, men alle gordonsettere er svarte med brune avtegn på hode og bein. Pelsen skal være glatt og blank med faner på bein og hale. Hodeformen er noe dypere enn hos de andre setterne. Typisk er også den såkalte "leppefold", en liten utbuling i munnviken. En velutviklet gordonsetter med sin glinsende svarte pels med varme brune avtegn, er svært vakker, mange mener den vakreste av setterrasene. Tidligere ble gordonsetterne ansett for å være store og tunge og nærmest ute av stand til å konkurrere med de andre setterrasene hva angikk fart og stil. Dette er det på tide å glemme, fordi dagens gordonsettere har fart og stil fullt på høyde med de andre rasene. Bruksmessig fungerer gordonsetteren svært godt, først og fremst p.g.a. stor jaktlyst. stor slitestyrke, med gode labber og funksjonell kroppsbygning. I tillegg kommer godt jaktvett og god samarbeidsvilje. Dette gjør gordonsetteren til en god brukshund.

Dagens moderne gordonsettere er fremragende til jakt på fjellet etter rype, på lavland etter fasan og rapphøns, og sist men ikke minst i skog etter skogsfugl og rugde. Mange gordonsettere har medfødt rapport, denne egenskapen er spesielt verdifull på skogfugljakt. De fleste gordonsettere har evne til å avpasse søket etter terrenget. For en del år siden ble engelsk setter krysset med gordonsetter. Dette var en kontrollert kryssing foretatt av Johan B. Steen. Blant en del hundefolk førte dette til mye rabalder. Men vi må i ettertid erkjenne og fastslå at dette resulterte i hunder som fikk stor jaktlyst, noe som igjen ga glimrende resultater på jaktprøver. Om vi liker det eller ikke, må vi erkjenne at dette ga støtet til at gordonsetteren fikk sin renessanse på alle prøveformer fjell, skog og lavland.

Importer har forbedret både eksteriøret og jaktlysten, så i dag har vi en flott bestand av gordonsettere med en god allmenntilstand. Vi har hunder som lett tilpasser seg kravene både i jaktmarkene og hjemme.